På Ejafjallajøkul

 Sånn så teltplassen vår ut, det er e spesiell følelse å sovne og våkne til buldringen fra fossen. stien som går opp på høyre side er den vi skulle følge for å komme innover i fjellet og forhåpentligvis finne krateret etter Ejafjallajøkul. Desverre visste vi bare at krateret skulle ligge mellom 2 store isbreer som, vi oppdaget da vi kom opp i fjellet, lå nesten en mil i fra hverandre. Så vi satt igjen med et ganske stort område å lete på og lite tid, for vi skulle levere teltet vårt før vi skulle tilbake til flyplassen.

 Det begynte som en kjempe tur med mange fine fosser på vei oppover, om ikke jeg husker feil var det i alt 18 store fosser på veien opp.

 Vi var så utrolig heldige å få sol denne dagen etter to uker med nesten bare regn. Trykk på bildene for se å fint det var.



















Ettersom stien snirklet seg rundt så vi fler og fler fosser. det var helt rått, noen var kjedelige, mens andre var kjempe fine.

 Her lagde vi en liten skulptur, bare fordi vi kunne, og det er kult om den blir stående til vi skal tilbake en gang..

 Her kan man se hvordan asken har lagt seg over landskapet og omdannet det til en svart ørken. Dess nærmere vi kom toppen, dess mer dominerte asken.

 Her er en av isbreene, trur det var Myrdalsjøkul, og som man ser på bildet var den helt svart, det fantes ingen hvite isbreer i området.

 Det var som å være på månen, ikke spesielt gjestmildt, men det var kult. Det er ikke så mange som får se dette stedet i en slik tilstand, dette kommer til å bli vasket vekk av regnet. det var kult å være der så kort tid etter utbruddet.

Å vi kom faktisk opp til vulkanen, etter 6 timer hard gange, 15 km og over 1000 høydemeter, det var helt  vilt, vi var så slitene, to stk måtte snu for å rekke ned igjen, men vi klarte å finne krateret. Men med litt adrenalinhjelp klarte vi å løpe bort.

 sånn her så krateret ut, det var ikke sånn vi hadde ventet, men det var like kult uansett.

 For å komme opp til krateret måtte vi krysse dett området der den sorte asken hadde gjort at isen smeltet unaturlig. vi leste i en lokalavis at breen aldri har sett slik ut tidligere.

 det var ikke så vanskelig å komme ned i rennen, men det å komme opp igjen var verre.

 Veggene var ca 4m høye og det var is, ikke snø.
 Eneste måten å komme ut igjen var å klatre i rennen der vannet hadde gravd seg inn. Som på bildet nede til venstre. På høyre side ser man noen av spekkene som førte ned til noen av undervannselvene som randt under breen.

Vi rakk ned igjen, etter å ha løpt 1/3 av veien ned, slik at vi kunne levere teltet før det ble for sent. Men det var en hard dag, 30 km, over 2000 høydemeter opp og ned. Vi hadde heller ikke nok vann eller mat med, for vi var ikke forberede på at det skulle være så langt. Turen ble så hard at to stk ble så utslitte at de lå syke i flere dager etterpå. På tross av dette og en natt med lite søvn på flyplassen, var turen helt rå. Takk til Andreas, Simon og Anders.